Garn, line, snurrevad og trål: dette er forskjellen
Redskapet avgjør hva som fanges, hvor god fisken blir og hvor mye drivstoff som går med.
Redaksjonen·
Norske fiskere bruker en håndfull hovedredskaper. De deles gjerne i passive redskaper, som står i sjøen og venter på fisken, og aktive redskaper, som oppsøker den.
Passive redskaper
Garn er en vegg av nett som settes på bunnen eller i vannmassene. Fisken svømmer inn i maskene og blir sittende fast. Maskevidden bestemmer hvor stor fisk som fanges.
Line er en lang line med mange kroker med agn. Kystflåten egner ofte for hånd eller i egnebua, mens havgående autolinefartøy egner maskinelt om bord. Linefisk regnes som råstoff av høy kvalitet.
Juksa er et snøre med kroker som rykkes opp og ned, tidligere for hånd, nå helst med maskin. Det er det enkleste og billigste redskapet, og typisk for de minste båtene.
Teiner er bur med agn. De brukes mest til krabbe og hummer, men også til torsk.
Aktive redskaper
Snurrevad er en not som settes ut i en bue med lange tau på hver side. Når tauene hales inn, drives fisken inn i posen. Fisken kommer ofte levende om bord.
Trål er en nettpose som slepes etter båten, enten langs bunnen eller i de frie vannmassene. Trålerne står for store volumer og kan fiske langt til havs hele året.
Ringnot er en stor not som settes rundt en stim og snurpes sammen i bunnen. Den brukes til sild, makrell og lodde.
Hvorfor det betyr noe
Kvotene fordeles ofte etter redskap og fartøygruppe. Valget av redskap er derfor ikke bare et praktisk spørsmål for skipperen, men en del av fiskeripolitikken.
